Ok. Ettersom jeg (plutselig) fant meg selv bosatt i Bø(!) i sentrum av Telemark, tenkte jeg at hvis det finnes en riktig anledning til å ta opp igjen bloggingen som jeg så er det "nå eller aldri, og det er ikke aldri, det er nå!" for å sitere Knut Nærum.
Så her sitter jeg da, søndag formiddag, foran skrivebordet på rommet mitt i Gymnasbakken 9, 3800, Bø i Telemark. Skrivebordet har jeg strategisk plassert foran vinduet hvor jeg har utsikt til en vei, en skråning med blomster, en eng med sauer og bakenfor det; fjell og delvis blå himmel. Veien er ikke så veldig traffikert, det går mest i traktorer med fullastede tilhengere som rommer blant annet høy, tømmerstokker, sauer, grus, sagflis og sånne små gravemaskiner (veit ikke hva de heter?). I tillegg til det så er det en middelaldrende mann som sykler opp og ned utallige ganger hver dag...jeg tror han bruker ganske mye av livet sitt på å sykle opp og ned den bakken...
Bortsett fra det så har jeg funnet meg en kaffebar som har veldig god kaffe (nesten som StarBucks) og som det går an å sitte å skrive på. Der sitter jeg et par ganger i løpet av uka (vel og merker før klokka 18.00, fordi da stenger de...så hvis du vil ha kaffe etter klokka seks så får du smør på brødskiva di sjøl, for å si det sånn.)
Jeg har også funnet Bø Pinsemenighet, og idag hadde de for en gangs skyld formiddagsmøte. Det var halleluja-stemning med "Stor er din trofasthet" og "Navnet Jesus blekner aldri". Imorra er det Lagsmøte der, og da skal jeg lede lovsang sammen med noen andre i Skolelaget. Det blir arti:)
Flere oppdateringer fra Bø (center of the Universe) kommer etter hvert;)
søndag, september 19, 2010
søndag, april 04, 2010
500 meter med gangen til Gestapo!
Ok, i påskeferien fikk æ et praktisk eksempel på hvor forskjellig menneska e (med mæsjøl som eksempel). Da vi va på evighetens roadtrip i Tsjekkia i påska så stoppa vi innom en "liten festning" (den va egentlig kjempestor) som hadd vært i bruk som fange- og arbeidsleir under krigen. Der gikk vi rundt og så på cella, spiserom, uteareale osv. Det va veldig spennende.
Litt inni den ene gårdsplassen der va det en bueåpning, som leda inn i en lang, trang og mørk gang. Og æ (naiv og uten kritisk sans) gikk rett inn og fortsatt å gå. Så da, plutselig, så befandt æ mæ midt inni 500 meter med gangen til Gestapo som dem brukt for å før fanga fra gårdsplassen og ut til henrettelsesstedet. Æ gikk og gikk, og da æ begynt å innse at 500 meter e litt lenger enn æ trudd, OG begynt å få lettere klaustrofobi så va det altfor sent å snu! Av og til så æ en lysning langt fremmi gangen, og æ tenkt "endelig, DER e åpningen" Men neeeeida, det va bare ei avstengt dør med gitter foran. Så da æ ENDELIG kom ut på henrettelsesplassen, etter å ha vært inni der i sikkert et kvarter, så hadd æ mista resten av reisefølget mitt og ant ikke kor æ va!
Heldigvis så æ Susanna gå inn på do, langt frem attmed utgangen til fortet, og forta mæ etter. Da æ fortalt om min traumatiske opplevelse så flira hu bare og sa: "ja, æ og Hanna gikk sånn 100 meter inn vi og shø, også tenkt vi "Hm...nei, kanskje vi IKKE har lyst til å rot oss bort i gangen til Gestapo!" også gikk vi ut" Og æ bare: "Åjaaaa ... æ tenkt bare; "Oi! 500 meter med gangen til Gestapo, det må æ virkelig få med mæ!" Susanna: "Ja, der har vi dæ...null kritisk sans!"
Og det stemme forsåvidt det. Det va jo selvfølgelig en liten stemme som sa at å gå inn der helt alein kanskje ikke kom til å vær det lureste æ gjor. Men så vart fristelsen for stor. Jaja, det som va verdt det med det va i alle fall at da æ kom ut så
æ et veldig sjeldent dyr! Det likna på en blanding av bever og rotte, det va veldig eksotisk!
5oo meter med Gestapogang!
Veldig eksotisk dyr på henrettelsesplassen;)
Litt inni den ene gårdsplassen der va det en bueåpning, som leda inn i en lang, trang og mørk gang. Og æ (naiv og uten kritisk sans) gikk rett inn og fortsatt å gå. Så da, plutselig, så befandt æ mæ midt inni 500 meter med gangen til Gestapo som dem brukt for å før fanga fra gårdsplassen og ut til henrettelsesstedet. Æ gikk og gikk, og da æ begynt å innse at 500 meter e litt lenger enn æ trudd, OG begynt å få lettere klaustrofobi så va det altfor sent å snu! Av og til så æ en lysning langt fremmi gangen, og æ tenkt "endelig, DER e åpningen" Men neeeeida, det va bare ei avstengt dør med gitter foran. Så da æ ENDELIG kom ut på henrettelsesplassen, etter å ha vært inni der i sikkert et kvarter, så hadd æ mista resten av reisefølget mitt og ant ikke kor æ va!
Heldigvis så æ Susanna gå inn på do, langt frem attmed utgangen til fortet, og forta mæ etter. Da æ fortalt om min traumatiske opplevelse så flira hu bare og sa: "ja, æ og Hanna gikk sånn 100 meter inn vi og shø, også tenkt vi "Hm...nei, kanskje vi IKKE har lyst til å rot oss bort i gangen til Gestapo!" også gikk vi ut" Og æ bare: "Åjaaaa ... æ tenkt bare; "Oi! 500 meter med gangen til Gestapo, det må æ virkelig få med mæ!" Susanna: "Ja, der har vi dæ...null kritisk sans!"
Og det stemme forsåvidt det. Det va jo selvfølgelig en liten stemme som sa at å gå inn der helt alein kanskje ikke kom til å vær det lureste æ gjor. Men så vart fristelsen for stor. Jaja, det som va verdt det med det va i alle fall at da æ kom ut så
æ et veldig sjeldent dyr! Det likna på en blanding av bever og rotte, det va veldig eksotisk!
5oo meter med Gestapogang!
Veldig eksotisk dyr på henrettelsesplassen;)
tirsdag, desember 01, 2009
Mitt kjedelige liv
... det kan kanskje høres ut som en film du IKKE har lyst til å sjå, eller en halvironisk performativt biografisk roman (som du heller ikke har lyst til å les) meeen neida, det her handle ikke om kjedelige filma eller bøker; det handle (sadly) om hverdagen min!
Every morning (og day og night) is the same: Æ sitt no her da helt alein (dvs David e hjem da, men han sitt på rommet sitt å læs, så praktisk talt e vi begge alein hjem) foran pc, eller på arbeidsbordet med diverse notata. Transkripere trønderske sangteksta og lage sang om artikulasjonssted og artikulasjonsmåte, og analysere setninga. Hurra! Nei, man kan bli deprimert og psykisk ustabil av mindre. Ikke har æ nå sosialliv heller! Når æ bare sitt hjem e itj det som om det skjer så veldig my sosialt. Snakke litt med mæ sjøl og med papirfrosken min som sitt ved siden av pc'en men det e det. Det positivet da, e jo at når æ bare sitt hjem så blir terskelen for ka som e underholdende i livet my laver. I morrest for eksempel, kom David inn på stua og kutta opp veden han sku legg i ovnen med en stoooor samekniv. Det va ekstremt spennende. Og i går trur æ kanskje æ så et ekkorn langt inni skogen på baksia av huset ... men det kan ha vært ei kråke også. Uansett va det spennede.
Etterpå no ska æ driste mæ ut på butikken og kjøp pepperkaka. DET blir arti det, da møte æ kanskje (eller helt sikkert) nån folk og da veit ingen ka som kan skje! Æ glæææær mæ!
Her e nån bilda som dokumentere kor kjedelig æ har det:
Det e arti med bilderedigeringsprogram ja;)
Skummelt ja?
"Performativ biografisme" koos dæ!
For the record så kan folk godt bidra til å gjør mitt gørr kjedelige liv til litt mindre kjedelig ved å kommenter det innlegget her! :) (og æ ane ikke koffor skrifta neppå her ser ut som en internettlink, men det va jo litt arti da, så æ velge å ikke gjør nå med det:)
Every morning (og day og night) is the same: Æ sitt no her da helt alein (dvs David e hjem da, men han sitt på rommet sitt å læs, så praktisk talt e vi begge alein hjem) foran pc, eller på arbeidsbordet med diverse notata. Transkripere trønderske sangteksta og lage sang om artikulasjonssted og artikulasjonsmåte, og analysere setninga. Hurra! Nei, man kan bli deprimert og psykisk ustabil av mindre. Ikke har æ nå sosialliv heller! Når æ bare sitt hjem e itj det som om det skjer så veldig my sosialt. Snakke litt med mæ sjøl og med papirfrosken min som sitt ved siden av pc'en men det e det. Det positivet da, e jo at når æ bare sitt hjem så blir terskelen for ka som e underholdende i livet my laver. I morrest for eksempel, kom David inn på stua og kutta opp veden han sku legg i ovnen med en stoooor samekniv. Det va ekstremt spennende. Og i går trur æ kanskje æ så et ekkorn langt inni skogen på baksia av huset ... men det kan ha vært ei kråke også. Uansett va det spennede.
Etterpå no ska æ driste mæ ut på butikken og kjøp pepperkaka. DET blir arti det, da møte æ kanskje (eller helt sikkert) nån folk og da veit ingen ka som kan skje! Æ glæææær mæ!
Her e nån bilda som dokumentere kor kjedelig æ har det:
Det e arti med bilderedigeringsprogram ja;)
Skummelt ja?
"Performativ biografisme" koos dæ!
For the record så kan folk godt bidra til å gjør mitt gørr kjedelige liv til litt mindre kjedelig ved å kommenter det innlegget her! :) (og æ ane ikke koffor skrifta neppå her ser ut som en internettlink, men det va jo litt arti da, så æ velge å ikke gjør nå med det:)
Abonner på:
Innlegg (Atom)